Bad debt expense – Forstå tap på fordringer i norske selskaper

Hva er bad debt expense?

Bad debt expense, eller tap på fordringer på norsk, er en regnskapsmessig kostnad som oppstår når et selskap forventer at en kunde ikke vil betale tilbake et lån eller en faktura. For banker og finansinstitusjoner kalles dette gjerne tap på utlån, mens for andre typer selskaper snakker man om tap på kundefordringer. Kostnaden bokføres i resultatregnskapet og reduserer selskapets nettoresultat.

Når en bank låner ut penger, er det alltid en risiko for at låntakeren ikke kan betale tilbake. Banken må derfor sette av en andel av utlånene som et forventet tap. Denne avsetningen er bad debt expense. Det er viktig å forstå at dette er et estimat, ikke et faktisk tap som allerede har skjedd. Estimatet bygger på historiske data, kredittvurderinger og makroøkonomiske forhold.

For investorer er bad debt expense en nøkkelindikator på hvor godt et selskap håndterer kredittrisiko. En plutselig økning i bad debt expense kan være et faresignal, mens en stabil eller synkende trend kan tyde på god risikostyring.

Forstå bad debt expense

Bad debt expense er ikke et kontantutlegg på samme måte som lønn eller husleie. Det er en regnskapsmessig avsetning som reduserer bokført verdi av fordringene. I balansen opprettes en post kalt 'avsetning for tap på fordringer' som motpost til kostnaden. Når et tap faktisk inntreffer – for eksempel at en låntaker går konkurs – føres tapet mot denne avsetningen, og bad debt expense påvirkes ikke lenger.

For banker som følger IFRS 9 (International Financial Reporting Standard 9), beregnes bad debt expense basert på forventet kredittap (expected credit loss, ECL). Dette innebærer at banken må estimere tap på hele porteføljen, ikke bare på lån som allerede er misligholdt. Modellen tar hensyn til sannsynlighet for mislighold, eksponering ved mislighold og tap ved mislighold. Jo mer usikker økonomien er, desto høyere blir avsetningene.

For investorer er det viktig å se på bad debt expense i sammenheng med selskapets utlånsvekst. Hvis en bank øker utlånene kraftig, vil bad debt expense naturlig nok også øke, men andelen av utlån (bad debt ratio) bør holdes under kontroll. En stigende bad debt ratio kan tyde på at banken tar for stor risiko.

Hvordan fungerer bad debt expense?

Prosessen for å beregne bad debt expense starter med at selskapet vurderer alle utestående fordringer. For banker gjøres dette typisk kvartalsvis. Ledelsen og kredittavdelingen analyserer porteføljen, identifiserer lån med økt risiko og beregner forventet tap basert på statistiske modeller og skjønn. Deretter føres kostnaden i resultatregnskapet under posten 'tap på utlån' eller 'nedskrivning på fordringer'.

La oss se på et enkelt eksempel i tabellform. Tenk deg en bank med 10 milliarder kroner i utlån. Banken estimerer at 2 % av utlånene vil gå tapt. Bad debt expense blir da 200 millioner kroner. I resultatregnskapet ser det slik ut:

Når et lån faktisk misligholdes, for eksempel for 50 millioner kroner, føres dette mot avsetningen: avsetningen reduseres med 50 millioner, og utlånet fjernes fra balansen. Bad debt expense påvirkes ikke i dette øyeblikket – det er allerede kostnadsført da avsetningen ble gjort.

Historisk bakgrunn

Før finanskrisen i 2008 brukte de fleste banker en tapsbasert modell (incurred loss model) for bad debt expense. Det betydde at tap først ble bokført når det var objektive bevis for at et tap hadde oppstått, for eksempel ved betalingsmislighold. Denne tilnærmingen ble kritisert for å være for sen – tapene ble først synlige når det allerede var for sent.

Etter finanskrisen innførte International Accounting Standards Board (IASB) IFRS 9, som krever en forventet tapsmodell (expected loss model). Dette skulle gi et mer fremtidsrettet bilde av kredittrisiko. Implementeringen startet i 2018, og norske banker var blant de første til å ta i bruk standarden.

I Norge har vi også erfaring med bankkrisen på begynnelsen av 1990-tallet, da flere banker opplevde massive tap på utlån. Bad debt expense i enkelte banker oversteg 10 % av utlånene, noe som førte til statlige redningspakker. Denne historien understreker hvor viktig det er for investorer å følge med på utviklingen i bad debt expense.

Praktisk eksempel

La oss se på Norwegian Finans Holding (NOH), morselskapet til Bank Norwegian. Ifølge Yahoo Finance hadde NOH en bad loan ratio på 9,01 % i en nylig periode. Det betyr at for hver 100 kroner banken har lånt ut, forventer den å tape omtrent 9 kroner. Til sammenligning har større norske banker som DNB og Sparebank 1 SR-Bank typisk en bad debt ratio på 0,5–1,5 %.

Her er en sammenligning av bad debt ratio for noen norske banker (tallene er illustrative og basert på offentlig tilgjengelig informasjon):

Det er også nyttig å se på utviklingen over tid. Hvis bad debt ratio øker fra kvartal til kvartal, kan det være et tegn på at kredittkvaliteten forverres. Motsatt kan en synkende ratio indikere bedre risikostyring eller en gunstigere makroøkonomisk situasjon.

Fordeler og ulemper

Fordeler med bad debt expense som regnskapsprinsipp er at det gir et mer realistisk bilde av selskapets økonomiske stilling. Investorer kan se hvor mye risiko ledelsen forventer i porteføljen, og sammenligne på tvers av selskaper. IFRS 9-modellen med forventet tap tvinger banker til å være fremtidsrettet, noe som kan redusere sjokket når tapene faktisk materialiserer seg.

Ulemper er at estimatene er beheftet med stor usikkerhet. I perioder med økonomisk turbulens kan avsetningene bli svært høye, selv om de faktiske tapene kanskje blir lavere. Dette kan føre til unødvendig volatilitet i resultatet. For eksempel under koronapandemien økte mange banker sine tapsavsetninger kraftig, men de faktiske tapene ble langt lavere fordi myndighetene satte inn støttepakker.

En annen ulempe er at ledelsen kan påvirke estimatene for å glatte resultatet. En bank kan velge å sette av ekstra mye i gode tider for å kunne redusere avsetningene i dårlige tider. Investorer bør derfor se på konsistensen i avsetningspraksis over tid.

Vanlige misforståelser

En vanlig misforståelse er at bad debt expense er det samme som faktiske tap. Som vi har sett, er det et estimat. Faktiske tap kan være både høyere og lavere enn avsetningen. Hvis avsetningen er for høy, vil selskapet senere kunne tilbakeføre deler av kostnaden, noe som gir en positiv resultateffekt.

En annen misforståelse er at høye bad debt expense alltid betyr at selskapet er dårlig styrt. For banker som spesialiserer seg på høyrisikolån, som forbrukslån eller kredittkort, er det normalt med høyere tapsprosent. Det viktige er at inntjeningen er tilstrekkelig til å dekke tapene. En bank med 9 % bad debt ratio kan likevel være lønnsom hvis den tar 20 % rente.

Mange tror også at lav bad debt ratio alltid er best. Men en unormalt lav ratio kan bety at banken ikke setter av nok, og at den risikerer store negative overraskelser når tapene først kommer. Derfor bør investorer alltid vurdere bad debt expense i sammenheng med bankens forretningsmodell og risikoprofil.

Oppsummering

Bad debt expense er en sentral kostnadspost for banker og andre selskaper med store fordringer. Den gir innsikt i hvor mye risiko ledelsen forventer i porteføljen, og påvirker direkte resultatet og egenkapitalen. For investorer er det viktig å følge med på utviklingen i bad debt expense og bad debt ratio over tid, og sammenligne med bransjen.

Husk at bad debt expense er et estimat, ikke et faktisk tap. Derfor bør du som investor også se på kvaliteten på bankens kredittvurdering og hvor konsistent den er med avsetningspraksis. Ved å forstå bad debt expense kan du bedre vurdere risikoen i en bankaksje og unngå ubehagelige overraskelser.

Bruk nøkkeltall som bad debt ratio og tapsprosent i din analyse, og sett dem i sammenheng med renteinntekter og vekst. Da får du et mer helhetlig bilde av selskapets lønnsomhet og risikostyring.