Hva er ABS? – En komplett guide til asset-backed securities

Hva er ABS?

ABS står for asset-backed security, på norsk ofte kalt verdipapir sikret av eiendeler. Det er en type obligasjon som ikke er sikret av utstederens generelle kredittverdighet, men av en separat pool av underliggende eiendeler. Disse eiendelene er typisk lån eller fordringer som genererer kontantstrømmer – for eksempel billån, kredittkortfordringer, studielån eller leieavtaler for utstyr.

Når en bank eller et finansieringsselskap ønsker å frigjøre kapital, kan de samle en portefølje av slike lån og selge dem til et eget selskap (spesialforetak, SPV). SPV-et utsteder så obligasjoner (ABS) til investorer, og kontantstrømmene fra de underliggende lånene brukes til å betale renter og avdrag på disse obligasjonene.

For investorer gir ABS en mulighet til å investere i en diversifisert portefølje av forbruks- eller næringslån uten å måtte håndtere enkeltlånene selv. Samtidig får utstederen (banken) tilbake kapital som kan brukes til ny utlåningsvirksomhet.

Forstå ABS

For å forstå ABS må man først forstå konseptet verdipapirisering (securitization). Banker og andre långivere har ofte store mengder utestående lån i balansen. Disse lånene binder kapital og innebærer kredittrisiko. Gjennom verdipapirisering kan långiveren pakke lånene sammen og selge dem videre som omsettelige verdipapirer.

ABS skiller seg fra tradisjonelle selskapsobligasjoner ved at investorenes krav er knyttet direkte til de underliggende lånene, ikke til utstederens balanse. Dersom utstederen går konkurs, har ABS-investorene fortsatt krav på kontantstrømmene fra lånepoolen. Dette kalles «ring fencing» – lånene er isolert fra utstederens øvrige risiko.

En viktig egenskap ved ABS er at de ofte er inndelt i såkalte tranjer (tranches) med ulik risiko og avkastning. Senior-tranjer har førsterett på kontantstrømmene og lavest risiko, mens junior-tranjer (equity-tranjer) tar første tap, men får høyere avkastning. Denne struktureringen gjør at investorer kan velge risikonivå som passer deres profil.

I Norge er ABS-markedet mindre enn i USA, men flere norske banker og kredittforetak utsteder likevel slike papirer, ofte med pant i boliglån (RMBS) eller næringslån (CMBS). Norske investorer kan også få eksponering via internasjonale ABS-fond og børshandlede fond (ETF-er).

Hvordan fungerer ABS?

Prosessen med å opprette en ABS kan deles inn i flere trinn:

1. Opprinnelse: En bank eller et finansieringsselskap (originator) gir ut lån – for eksempel billån til forbrukere. 2. Pooling: Långiveren samler et stort antall lån (gjerne tusenvis) i en portefølje. Lånene bør være relativt homogene når det gjelder løpetid, rente og risiko. 3. Overføring til SPV: Långiveren selger lånepoolen til et spesialforetak (Special Purpose Vehicle, SPV). SPV-et er et eget rettssubjekt som kun eier disse lånene. 4. Strukturering og utstedelse: SPV-et utsteder obligasjoner (ABS) i ulike tranjer. Obligasjonene har ulike prioritetsnivåer og løpetider. Ratingbyråer (som Moody’s, S&P, Fitch) vurderer kredittkvaliteten på hver tranje. 5. Salg til investorer: Obligasjonene selges til institusjonelle investorer som pensjonsfond, forsikringsselskaper, hedgefond og enkeltinvestorer via fond. 6. Kontantstrømmer: Låntakerne betaler renter og avdrag på sine lån. Disse betalingene samles inn av en servicer (ofte originator) og overføres til SPV-et. SPV-et fordeler kontantene til investorene i henhold til tranjeprioritet: først senior-tranjer, så mezzanin-tranjer, og til slutt equity-tranjer. 7. Nedbetaling: Etter hvert som lånene nedbetales, får ABS-investorene tilbake hovedstolen. Ved forfall av ABS-en er alle underliggende lån normalt nedbetalt.

Et praktisk eksempel: En norsk bilfinansieringsbank har utstedt 10 000 billån med en samlet hovedstol på 2 milliarder NOK. Banken overfører disse lånene til et SPV som utsteder ABS-obligasjoner for 1,8 milliarder NOK (senior-tranje) og 200 millioner NOK (junior-tranje). Senior-tranjen får en rente på 3 % årlig, mens junior-tranjen forventer 8 % årlig for å kompensere for høyere risiko.

Historisk bakgrunn

Verdipapirisering oppsto i USA på 1970-tallet, først med pantesikrede obligasjoner (MBS) utstedt av statlige foretak som Ginnie Mae og Fannie Mae. På 1980-tallet utvidet markedet seg til å omfatte billån og kredittkortfordringer – de første egentlige ABS-ene ble utstedt i 1985 av General Motors Acceptance Corporation (GMAC) med billån som sikkerhet.

ABS-markedet vokste eksplosivt fram mot 2007. I USA ble det utstedt over 1 000 milliarder dollar i ABS årlig. Problemet var at kvaliteten på de underliggende lånene ble dårligere, spesielt innen boliglån (subprime). Da boligprisene falt i 2007–2008, førte massive mislighold til at mange ABS- og MBS-obligasjoner kollapset i verdi. Dette utløste finanskrisen.

Etter krisen ble reguleringen strammet inn. I USA kom Dodd-Frank-loven, og i Europa ble det innført krav om mer åpenhet og bedre risikostyring (f.eks. EU’s Securitisation Regulation). Likevel har ABS-markedet kommet sterkt tilbake. Ifølge data fra Securities Industry and Financial Markets Association (SIFMA) var globalt ABS-utstedelse i 2023 på omtrent 1 200 milliarder dollar – høyere enn før krisen.

I Norge har markedet vært mer beskjedent, men norske banker som DNB, Sparebank 1 og flere kredittforetak utsteder jevnlig obligasjoner med sikkerhet i boliglån (OMF – obligasjoner med fortrinnsrett). Disse ligner på ABS, men er strengere regulert. For andre typer ABS (billån, forbrukslån) er det norske markedet lite, men norske investorer kan delta via internasjonale produkter.

Praktisk eksempel

La oss se på et tenkt norsk eksempel: Et kredittselskap, Norsk Finans AS, har gitt ut 5 000 forbrukslån på til sammen 500 millioner NOK. Gjennomsnittlig lånerente er 12 %, og lånene har en gjennomsnittlig løpetid på 5 år. Selskapet ønsker å frigjøre kapital og bestemmer seg for å verdipapirisere porteføljen.

De oppretter SPV-et «Norsk Finans ABS 2024» og overfører lånene. SPV-et utsteder tre tranjer:

• Klasse A (senior): 400 millioner NOK, rated AAA, rente 2,5 % (flytende, f.eks. 3M NIBOR + 0,8 %)
• Klasse B (mezzanin): 70 millioner NOK, rated A, rente 4,5 % (3M NIBOR + 2,8 %)
• Klasse C (equity): 30 millioner NOK, ikke rated, forventet avkastning 12 %

Investorene i klasse A får først utbetalt renter og avdrag. Hvis noen låntakere misligholder, tapes først klasse C, deretter klasse B, og til slutt klasse A. Dersom misligholdet overstiger 6 % av porteføljen, vil også klasse A tape penger.

For en norsk pensjonskasse som ønsker lav risiko, kan klasse A være et attraktivt alternativ til statsobligasjoner med litt høyere rente. For en hedgefond som tåler høyere risiko, kan klasse C gi høy avkastning dersom misligholdet holder seg lavt.

Tranje	Beløp (MNOK)	Rating	Rente (ca.)	Risiko
A	400	AAA	2,5 %	Lav
B	70	A	4,5 %	Middels
C	30	Ingen	12 %	Høy

Tabellen viser hvordan risiko og avkastning fordeler seg i en typisk ABS-struktur.

Fordeler og ulemper

Fordeler for investorer:

• Diversifisering: ABS gir eksponering mot et bredt spekter av underliggende lån, noe som sprer risikoen.
• Høyere avkastning: Sammenlignet med statsobligasjoner og mange selskapsobligasjoner med samme rating, gir ABS ofte et rentepåslag.
• Forutsigbare kontantstrømmer: Mange ABS har faste eller flytende rentebetalinger og en plan for nedbetaling av hovedstol.
• Kort løpetid: Mange ABS har kortere durasjon enn tradisjonelle obligasjoner, noe som reduserer renterisikoen.

Ulemper og risikoer:

• Kredittrisiko: Hvis mange underliggende lån misligholdes, kan investorene tape deler av eller hele investeringen.
• Forskuddsbetalingsrisiko (prepayment risk): Låntakere kan betale ned lånene tidligere enn forventet, noe som reduserer investorenes forventede avkastning og kan føre til at man må reinvestere til lavere rente.
• Strukturell kompleksitet: ABS er ofte kompliserte å analysere. Investorer må forstå tranjestruktur, servicer-avtaler og kredittforbedringsmekanismer.
• Likviditetsrisiko: I perioder med markedsuro kan det være vanskelig å selge ABS raskt uten å tape mye i kurs.
• Regulatorisk risiko: Endringer i regelverk kan påvirke verdien og omsetteligheten av ABS.

Vanlige misforståelser

Misforståelse 1: ABS er det samme som MBS. MBS (mortgage-backed securities) er en undergruppe av ABS, men begrepet ABS brukes vanligvis om verdipapirer sikret av andre eiendeler enn boliglån. Forskjellen er viktig fordi boliglån har andre risikoegenskaper (lengre løpetid, lavere mislighold historisk) enn forbrukslån og billån.

Misforståelse 2: ABS er farlige og har skyld i finanskrisen. Det var spesielt subprime MBS og CDO-er (collateralized debt obligations) som forårsaket krisen, ikke ABS generelt. Etter krisen er reguleringen styrket, og dagens ABS er gjennomgående bedre dokumentert og har strengere krav til kredittkvalitet.

Misforståelse 3: ABS er bare for profesjonelle investorer. Selv om de fleste ABS handles i institusjonelle markeder, finnes det flere børshandlede fond (ETF-er) som gir private investorer enkel tilgang til ABS-markedet. Eksempler er iShares ABS ETF og SPDR Bloomberg ABS ETF. I Norge kan man kjøpe slike ETF-er via aksjesparekonto eller vanlig verdipapirkonto.

Misforståelse 4: ABS gir garantert avkastning. Nei, ABS har kredittrisiko og markedsrisiko. Selv senior-tranjer kan tape verdi hvis de underliggende lånene misligholdes i stor skala. Det er viktig å lese prospektet og forstå risikoene før man investerer.

Oppsummering

ABS (asset-backed securities) er en viktig del av det globale finansmarkedet. De gir investorer mulighet til å investere i diversifiserte porteføljer av lån, samtidig som banker og finansieringsselskaper kan frigjøre kapital til ny utlåningsvirksomhet.

For norske investorer kan ABS være et supplement til tradisjonelle obligasjoner, men det krever forståelse for tranjestruktur, kredittrisiko og forskuddsbetalingsrisiko. De fleste private investorer bør vurdere å bruke fond eller ETF-er framfor å kjøpe enkelt-ABS.

Husk at ingen investering er risikofri. Historien har vist at ABS kan være svært risikable i perioder med økonomisk stress, men med dagens regulering og økt åpenhet er markedet mer robust enn før finanskrisen. Som alltid er det viktig å gjøre sin egen due diligence eller søke profesjonell rådgivning.